De fleste utviklere vil i dag være "smidige" (agile), mens de tidligere kanskje ville være ”unified” (RUP) eller ”rapid” (RAD). For lenge siden var det til og med noen som ønsket å være strukturerte eller fossefalls. Er man ikke med på det siste sies det at man følger ”tradisjonelle” utviklingsmetoder, noe som neppe er positivt ment. I denne presentasjonen ser jeg på hva det er som styrer utviklingen av systemutviklingsmetoder. Særlig interessant er det å se på hvilken retorikk som brukes når nye utviklingsmetoder lykkes med å få store deler av systemutviklingsverden til å se lyset og mene at tidligere (tradisjonelle) utviklere og prosjektledere har vært mer eller mindre uopplyste og ineffektive. Jeg vil også presentere resultater fra en empirisk studie om utviklingsmetoder som demonstrere riktigheten av utsagnet ”jeg ser det, når jeg tror det”. Med andre ord at vi tolker observasjoner som mye mer positive dersom vi allerede tror på en positiv sammenheng. Erfaringer med smidige metoder blir altså mer positive fordi vi tror det er positive sammenhenger. Gjennomgangen av retorikken brukt i innføring og markedsføring av nye utviklingsmetoder oppsummeres i ti prinsipper for å lykkes med å lage en bestselger av en utviklingsmetode. Disse prinsippene demonstreres ved å beskrive hvordan jeg ville ha innført min egen, revolusjonerende (fiktive) systemutviklingsmetode ELASTIC (”Elastic development”). Denne metoden baseres på at dagens utviklingsmetoder tar alt for lite hensyn til variasjonene (elastisiteten) i kundens modenhet og usikkerheten i utviklingsarbeidet. Vi at denne elastisiteten gjør ELASTIC mye mer effektiv enn tradisjonelle utviklingsmetoder (agile, lean, RUP, RAD og fossefalls).