Datamaskinprogrammer egnes som litterære verk og vernes etter åndsverkloven. Det betyr i utgangspunktet at de reguleres av de samme bestemmelsene som f eks norsk lyrikk. Hvordan har det seg egentlig at dette ble resultatet – og er det lurt? I et program er funksjoner viktig, mens formen kan være sentral i poesi – og opphavsretten verner bare uttrykket. Opphavsmannen får en enerett til å utnytte verket – både poesi og program. Men til gjengjeld skal hvem som helst kunne lese lyrikken, skjønne den, bli klokere og dikte videre selv. Et program i objektkode lar seg i praksis ikke lese – er dette en slags bristende forutsetning for å gi det vern?

Noen av disse spørsmålene besvares, samtidig som det gis en kort innføring i det opphavsrettslige vernet av datamaskinprogrammer, overgang av rettigheter i arbeids- og oppdragsforhold, og forholdet til patentering av programmer. Det forutsettes ingen forkunnskaper, så foredraget innledes med en presentasjon av opphavsmann, åndsverk og enerettene til å råde over programmet.